Lykkesmykket
Lykkesmykket
1.
Det var i Gulliksgata herr Hansen, som han likte å kalle seg, gjekk inn til gullsmeden ein fredagsføremiddag. «Herr Hansen», sa gullsmeden gledeleg.
«God dag, Sverre», sa herr Hansen, som var senior og femten år eldre enn Sverre, sjølv om gullsmeden òg snart var i pensjonsalder.
«Kva kan eg hjelpe deg med i dag?», smilte Sverre.
«Sjå her», sa han, «eg var oppe på loftet og fann dette frå mi kjære bestemor. Kva trur du det er verdt?»
Gullsmeden tok på seg lesebrillene som hang over skinnforkleet, studerte smykket og pusta hardt gjennom dei store nasebora sine. «Tja, du skal få ein god pris», sa han.
Herr Hansen såg alvorleg på gullsmeden, eit klassisk sunnmørsk trekk. «Ja?» Han heldt begge hendene på vandrestokken sin.
«Eg kan gje deg fire hundre kroner, utifrå kvaliteten», sa gullsmeden med brillene langt nede på nasetippen, framleis i «studere-modus».
«Fem hundre kroner, og du har ein handel», sa Hansen bestemt.
Sverre kika over brillene på herr Hansen, tenkte ei stund og pusta tungt. «Okei, vi har ein handel.» Han gjekk til kassa, opna henne med eit pling, og gav herr Hansen pengane. Medan dei signerte papir, småprata dei.
«Alt bra med fru Hansen?»
«Jau, du veit, ho masar som vanleg. Heldigvis har ingen av oss lenge att.»
Sverre ignorerte dette. «Mykje turistar i gatene i dag, tre skip på éin dag… Sånn, her er din part. Ha ein fin dag, herr Hansen, og hels kona!»
Herr Hansen gjekk mumlande frå butikken. «Pling».
Sverre tok brillene ned att – dei hang i ei snor – og gav ei full utblåsing gjennom nasa. Han gjekk til bakrommet i butikken. Her var verkstaden. I hjørnet stod det pappboksar, stappa med juvelar av ymse sortar. Sverre kasta smykket til herr Hansen frå andre sida av arbeidsbordet og trefte halvt om halvt pappboksa. «Herr Hansen», tenkte han, «for ein tosk… både han og kona.» Han sette seg ned på kontorstolen sin. I bakgrunnen stod radioen på, P1 som alltid. Han surfa litt på nettet, etter ting han ikkje hadde råd til.
Forretninga hadde ei nedgangstid, ikkje like mykje kundar som vanleg. Før var det yrande liv i gatene, og der var aldri tomt for oppdrag. Etter at kjøpesentra kom, forandra dette seg. Og no sat gullsmeden i stolen sin, allereie ferdig med gravering av eit konfirmasjonssmykke. Neste år skulle han pensjonere seg, var planen. Då skulle han nyte livet. Men denne nedgangstida hadde gjeve han ein uventa smell som kunne gå utover pensjonsoppsparinga, og han hadde ikkje funne kandidatar til å ta over. Det betydde opphøyrssal og pengetap. Han drøymde om å selje leilegheita, kjøpe bubil og berre reise resten av livet.
Klokka vart fem og gullsmeden stengde sjappa. Han hengde frå seg skinnforkleet, uniforma, og skifta sko. Kvar dag, så lenge han kunne hugse, var arbeidskleda hans ei skjorte, ein fin genser over, og ei mørkgrå finbukse. Han gjekk ut til firmabilen, køyrde heim – hissig i trafikken – stoppa innom Kiwi, kjøpte nedfrosen pytt-i-panne, eit brød av den billige sorten, ei H-mjølk, smør og jordbærsylte. Han kom heim, slengde middagen på steikepanna, la matvarene på sin respektive plass, tok lokalavisa og sette seg på sofaen. Leilegheita var ikkje så stor, men stor nok for han åleine. Det var eit klassisk oppsett med sofa, bord og TV, og eit spisebord i hjørnet. Han mislikte open kjøkkenløysing, men praktisk var det.
Han las. «Kommunestyret vedtok kunstutsmykking i Gulliksgata, til ein kostnad på éin million kronar.»
Han slengde frå seg avisa. Slik sat han, stira rett fram i ein slags meditasjon, og pusta djupt gjennom nasa. Men det var ikkje meditasjon. Han var sint innvendes. «Éin million rett i dass, rett i lomma til ein som aldri har gjort eit ekte dags arbeid.» Nok eit langt utpust, så avisa på golvet blafra. «Her har eg jobba i femti år, aldri vore sjuk, ikkje éin einaste dag. Eg har stått på og gjort mi samfunnsplikt – kva har eg att for det? Ein elendig pensjon. Og så får denne såkalla artisten pengar frå kommunen for å byggje noko sarv i sentrum.» Tankerekkja vart broten. Han sniffa. «Sniff, sniff.» Pytt-i-panna heldt på å brenne seg. Han tok eit byks frå sofaen, flaug til omnen og tok av steikepanna. Maten var brend og svart. Han knekte to egg, miksa det ned i og la det på ein tallerken. Han sette seg i hjørnet og åt middagen, drakk H-mjølk utan glas, medan han stira rett fram, djupt i sine eigne tankar. Då han var ferdig, sette han seg i sofaen, slo på TV-en og såg nyheitene på TV2. Klokka vart raskt elleve på kvelden. Sverre gjekk og la seg. Nok ein dag var over.
2.
Klokka var to på natt. Sverre vakna av ein fæl draum der han ikkje visste kven han var. Han vrei seg rundt og stira på klokka. Så somna han att.
3.
No etter at han bikka seksti, var han uroleg for å bli senil, for at ferieplanane ikkje skulle realiserast når pensjonisttida kom. Men helsa var god, det forsikra fastlegen hans, sjølv om både besteforeldre og foreldre leid av sjukdomen.
Han parkerte firmabilen på baksida av butikken og gjekk inn bakdøra til kontoret. Rutina var som følgjer: slå på radioen, skifte sko, ta på seg skinnforkleet, koste inngangen, slå på kassa og PC-en, låse opp døra, ut med bannerflagget, koste litt på utsida, inn att og setje på kaffi, springe inn på dass, springe og sjekke om nokon kom inn, setje seg på kontorstolen og drikke Friele filtermalen kaffi. Men noko plaga han, noko han hadde gløymt, så han gjekk gjennom rutinane éin gong til. «Aha, å skru på taklyset inne i butikken!»
Ute på gatene var det støy. Sverre gjekk til butikkvindauget og kika ut. Nokre hadde rigga seg opp på hjørnet der ute for å byggje eitkvart. Oppover gata kom tåke; det vart grått. Sverre slurpa i seg kaffi og snudde seg mot lokalet. Her var ikkje lenger ei stor utstilling av klokker, gull og sølv, slik som før. Butikken såg litt tom ut, men diskane stod der framleis. Her var eit enkelt utval av berre det nødvendige: bunadpynt og smykke til ulike høve. Det store talentet til gullsmeden låg i restaurering og reparasjon av smykke. Sverre hadde eit godt rykte som ein god handverkar, og dette heldt butikken i live. Enn så lenge.
«Pling!» Herr Hansen kom inn.
«God dag, Sverre», sa han.
Sverre gjorde ein manøver så han fekk skjult kaffikoppen og snudde seg. «God dag, herr Hansen, kva kan eg hjelpe deg med i dag?», sa Sverre med sitt eksepsjonelle service-smil.
«Eg var oppe på loftet og fann denne boksa. Ingen aning kor ho kjem ifrå, men ho ser fin ut. Her er ein lås, og eg tok ikkje sjansen på å opne boksa med skrujarn. Er dette noko du kan klare, og kva skal du ha for jobben?», sa Hansen, heilt alvorleg.
Sverre tok på seg lesebrillene og fekk boksa. Han studerte ho, med kraftig pusting ut gjennom dei store nasebora. «Laga av eit spesielt tre, ukjend sort. Rammene er av bronse, og nøkkelholet av jern. Solide saker, ser eg… Gje meg dagen, så skal eg sjå på det. Du skal få sleppe å betale, herr Hansen», sa Sverre med auga over brillene.
Herr Hansen vart særs nøgd, sa farvel og gjekk ut i tåka, som var så tjukk at han forsvann på eit blunk.
Sverre gjekk gjennom det fløyelsgrøne forhenget i butikken og inn til verkstaden. Han la boksa på arbeidsbenken og tok ein god slurk av kaffikoppen. Det var lokalnyheiter på radioen: «Utsmykkinga i sentrum har bidrege til ein positiv debatt, og ordføraren understrekar verdien for kultur i sentrum.» Sverre pusta hardt ut gjennom nasa og sette koppen ved radioen. Under arbeidsbenken tok han ut ei verktøykasse, fann diverse nøkkelverktøy som han la fram. Boksa fascinerte han; han kjende ei spesiell dragning. Han sleit ei god stund med å dirke opp låsen, men med tolmod og kunnskap: «Klikk.» Ho opna seg.
Inne i boksa låg det eit delikat stykke tøy. Sverre la det ut på benken, lukka boksa og sette ho til sides. «Pling», sa det ute i butikken. Sverre gjekk ut gjennom forhenget. Her var det ingen. Tåka var framleis tjukk, berre ei grå, tjukk sky ute på gatene. Sverre sjekka døra. «Pling, pling, pling.» Jau, ho funka, sa han, og gjekk inn att på verkstaden. Han tok på seg kvite hanskar og opna forsiktig det delikate tøyet, som til slutt avslørte eit vakkert smykke med ein smaragd i midten. Sverre gjekk til forhenget og kika ut i butikken, så kjapt tilbake, der han forsiktig la smykket til sides. Han henta eit smykke frå botnen av pappeska i hjørnet, pakka det inn i tøyet, la tøyet tilbake i boksa og låste ho med eit «klikk». Han tok av seg silkehanskane og la verktøyet på plass. Så tok han på seg ein optiVISOR hovudlupe. I kontorstolen studerte han halssmykket – all femti års erfaring leidde opp til dette augneblikket. Smaragden var eksepsjonell; gullsmeden bak dette arbeidet måtte ha vore ein meister, for dette var tidlaust, sjeldan og dyrt. Veldig dyrt. Vi snakkar leve-resten-av-livet-i-luksus-dyrt.
Sverre tok av seg hovudlupa, hengde halssmykket rundt seg – skjult bak skjorta – og pusta inn, djupt.
4.
Herr Hansen gjekk oppover Gulliksgata, nesten i blinde. Tåka låg framleis kompakt. Ein mann med skjegg og sixpence sat på kne på gata rett framfor han. Herr Hansen var nysgjerrrig. «Kva byggjer de, unge mann?»
Mannen kika opp. «Dette skal bli kunst», sa han.
«Javel? Men kva skal det førestille?»
«Dette skal omsider bli ein gapestokk», sa kunstnaren stolt.
Herr Hansen gjekk vidare, med eit blikk som forstod lite. Det var så dårleg sikt i Gulliksgata at Hansen brukte stokken sin som ein blind mann.
Inne hos gullsmeden sat Sverre framfor PC-en og søkte etter «sal-av-sjeldne-smykke» på Google. «Pling», sa det ute i butikken. Sverre flaug gjennom forhenget. «Hei igjen, herr Hansen!»
Hansen var framleis forvirra av kunstnaren på gata. «Sverre, har du sett nede i gata? Ein ung kunstnar driv og byggjer ein gapestokk!»
Sverre lente seg mot disken langs veggen og sette armane i kryss, med éi hand mot haka. «Ja, og veit du kva det kosta? Éin million kroner. Av våre skattepengar.»
Herr Hansen nekta å tru det. «Nei, no», sa han.
«Ja, ordføraren meinte dette var viktig for kulturen», sa Sverre, litt raud i andletet.
«Ein gapestokk til éin million kroner», sa herr Hansen. Begge stod i stille, heilt mållause. «Kva fann du ut om boksa, fekk du opp låsen?»
Sverre tok opp ein pakke frå bak disken. «Dessverre, herr Hansen, her er ho. Eg har pakka boksa inn i bobleplast for deg. Du må nok gå til låsesmeden. No er han stengd på laurdagar, men er open att på måndagen.» Sverre smilte med service-smilet sitt.
«Du er ein god mann, Sverre, takk for at du prøvde», sa Hansen og tok imot boksa.
«Ingen problem, herr Hansen. Korleis står det til med frua?»
Herr Hansen vart raud. «Nei, ho er ubrukeleg. Hadde eg hatt vet, så hadde eg reist for lengst. Veit du, her om dagen kalla ho meg ubrukeleg, har du høyrt slikt!?»
Sverre sa spøkefullt: «Du får hive ho ut vindauget», og kjende det brann i brystet.
«Haha, du kan få sagt det, Sverre.» Herr Hansen sa god helg og gjekk ut i tåka.
Sverre gjekk gjennom forhenget, rett til vasken og fylte opp eit glas vatn. Deretter opna han ein pose Samarin, som brusa då han tømde det oppi. «Ah, svarte halsbrann», sa han og bøtta ned vatnet. Han gjekk til forhenget og kika gjennom. «For ein tosk, han… og kona», og gjekk tilbake til kontorstolen for å google meir. Han tok på seg lesebrillene og plasserte handa på brystet for å kjenne på smykket. Det var forsvunne. Sverre hoppa opp av stolen, kasta av seg genseren, knepte opp skjorta og reiv ho av, men ingen halssmykke. Han kika over arbeidsbenken, gjekk på kne og sjekka golvet, sprang gjennom forhenget, sjekka disken, golvet.
«PLING!» Ei gammal dame med hatt kom inn. «Unnskuld, kan du hjel…»
«UT! Vi har stengt!» Ho snudde og forsvann kjapt.
Sverre snudde skiltet på inngangsdøra til «STENGT», låste døra og heldt fram med å leite, og leite, og leite… Ingenting. Smaragden var vekk. Han knepte på seg skjorta att, sakte, medan han stira raudt mot forhenget og pusta ut gjennom nasa med verdas lengste utpust. «Kva har skjedd? Eg hang jo det på brystet. Eller? Fordømte minnet! Gløymde eg å byte det? Fekk herr Hansen det tilbake i boksa?», tenkte Sverre. Sporenstreks skifta han sko, slo på alarmen og forlét bygget på baksida.
5.
Sverre gjekk rett i den tjukke tåka; han såg knapt Gulliksgata. Bilane som kom opp og ned gata, køyrde sakte. Dei var to gule lys som flaug i lufta. «Herr Hansen er no på veg til bakeriet, kjenner eg han rett», tenkte Sverre, på veg no mot kunstnaren som var ferdig med kunstverket. Han stoppa opp og kika på «Gapestokken», som ikkje var anna enn ein ekte gapestokk.
«Kva synest du?», sa kunstnaren.
«Eg synest du skal stikke hovudet ditt i gapestokken og halde kjeft», sa Sverre i forbifarten.
Han auka tempoet. Det var vanskeleg å sjå. «Fordømte tåke.» Ein bil bremsa hardt. «TUT!» Sverre kika mot der lyden kom og gjekk rett i ein stolpe så det smalt. «AU FAEN!» Sverre stod og skjangla litt, oppdaga at han hadde på seg skinnforkleet, som han reiv av og kasta på gata. Det surkla blod ut av nasa hans. Han heldt fram med å gå, medan han kika opp og kneip saman nasa.
Han svinga rundt hjørnet til Kråkegata, som var ei lang gate i ein bakke, med ymse butikkar og frisørar, ikkje synlege for nokon. Ein gladkristen kom ut av det blå og sperra for vegen hans med flygeblad. «Aksepterer du Jesus som din frelsar?»
Sverre svarte: «Brenn i helvete», og heldt fram oppover bakken. «Så mange klovnar i dag», tenkte han.
Forbi frisør Moritz såg han seg sjølv i sidesynet og stoppa. Han kika på eit spegelbilete i vindauget. «Eg ser ikkje ut!» Andletet var dekt av blod og panna hadde ein blå kul. Han gjekk inn til frisøren. «Hei, har du eit handkle?»
Frisøren gjekk sporenstreks og gav han eit handkle. Sverre tørka seg godt. «Kan eg låne vasken?»
«Ja», sa frisøren, og gullsmeden vaska andletet, tok eit nytt handkle og tørka seg. «Takk, Moritz, sjåast på onsdag.»
Moritz stod der berre apatisk, og Sverre heldt fram ferda opp bakken. «Moritz såg rar ut i dag, faktisk overraskande serviceinnstilt.» Han gjekk med éin meters sikt oppover Kråkegata, innstilt på éin ting: å finne herr Hansen. «Hansen, den idioten», tenkte han. «Han klarar ikkje å skilje gull frå gråstein. Så mange gonger han gjev frå seg arvesølv for slikk og ingenting. Eg må ha den boksa.»
Byen var i kaos. Havtåka hadde kome frå intet, og Sverre høyrde tuting og høge stemmer overalt. Det var også mykje larm bak han, sirener. «Kva er det som skjer, andre verdskrig?» No nærma han seg bakeren, som låg på toppen av bakken. Ein ny skugge stoppa framfor han, ein lensmann i full uniform. Han berre stira på Sverre, som sa: «Vi har ein skurk her i byen, og han sit på rådhuset og slengjer frå seg pengar som julenissen. Ja, ordføraren – han burde arresterast eller setjast i gapestokk.»
Men lensmannen svarte ikkje, han kika berre rart på gullsmeden. Sverre gjekk vidare og inn til bakar Borch, den siste bakaren i byen.
Borch var ein koseleg kafé. Som alle andre i byen, sleit dei med omsetninga. Men pensjonistar og bydamer heldt forretninga i live, som elles i byen. Her var mykje plass og store vindauge til både Kråkegata og parken. Sverre gjekk rett til skranken. «God dag, Olga, har du sett herr Hansen?»
«Nei», sa ho.
«Han har ikkje vore her i dag?»
«Nei», sa ho.
Sverre stira ei stund på ho. Gammaldags bakar, oppe i åra, lita og skrinn, har jobba 12-timars dagar sidan ho gjekk ut av ungdomsskulen. «Folk var fordømt merkelege i dag», tenkte Sverre, medan han såg på Olga. «Kanskje eg treng litt næring.» Sverre knipsa med fingrane rett framfor Olga og sa: «Olga, gje meg eit wienerbrød og ein kaffi, og eit kyss i same slengen», avslutta han, som han alltid gjorde.
Olga la wienerbrødet på benken og gav han ein kaffi i pappkrus, gjekk framfor disken og gav Sverre eit stort kyss. Sverre måtte kjempe seg ut av armane hennar. «Olga, stopp!»
Olga stoppa og stira. Sverre hadde eit forbausa uttrykk. Han tok wienerbrødet og kaffien og gjekk ut. Olga var på veg tilbake til kassa, og Sverre kom inn att.
«Olga», sa han, og Olga snudde seg.
«Legg deg ned på bakken.»
Ho la seg ned på bakken.
6.
Parken. Kl. 13.
Sverre sat på ein benk i det grøne området i byen. Vanlegvis ein vakker stad, men tåka skjulte alt. Han åt wienerbrød og drakk kaffi, som han fekk heilt gratis frå Olga, ho som kyssa han og la seg på golvet. «Noko mystisk skjer her no, med tåka og folk som faktisk gjer det eg spør om», tenkte han medan han tygde og smatta. «Om eg følgjer magekjensla mi no, kan eg faktisk berre be om å få kva eg vil» – tankerekkja vart forstyrra av ein dachs som kom labbande, stoppa og stira på Sverre.
«Sitt», sa han, men hunden berre stira og tusla vidare inn i tåka.
«Hmm, kanskje eg må teste ut teorien min før eg gjer store planar.» Sverre kasta matrestane i søppelkassa ved sida av benken, gjekk stien ned til motorvegen og venta. Han såg to lys kome, stilte seg ut i vegen, og ein Tesla Model 3 stoppa rett framfor. Ingen tuting eller kjefting. Sverre stilte seg ved førardøra, og vindauget gjekk ned.
Sverre sa: «Kan eg få bilen din?»
Sjåføren gjekk ut av bilen, gav Sverre nøklane og gjekk frå han, inn i tåka. Sverre smilte eit ekte smil for første gong i sitt vaksne liv. Han sette seg inn, justerte setet og tenkte: «Verda er mi.» Så køyrde han inn i tåka, eller rettare sagt, tåka følgde han.
7.
Frå lokalavisa: Kaos i sentrum! Ordførar lagd i arrest! Ein kunstnar sette seg sjølv i gapestokken og nektar å prate! Ein lokal misjonær sette fyr på seg sjølv! Les historiene her!
8.
Sverre fekk alt han peika på, i heile verda. Problemet var at tåka følgde etter han, uansett kor han reiste. Han fekk seg fyrst ein bubil, men vart raskt lei av å køyre i tåka. Så reiste han med fly for å kome seg unna pesten – som han kalla tåka – men uansett kvar i verda han sette sin fot, venta tåka på han.
Så til slutt sat han der, utanfor hytta si i Mont Blanc, med null utsikt.